Bevis på at verden er ung av Dr. Russell Humphreys, Ph.D. 12 vitenskaplige og logiske bevis som viser at hele skapelsen er mindre enn 10,000 år gammel http://www.creationism.org/norwegian/YoungWorld_no.htm

1.   Galakser roterer for fort
2.   Kometer nedbrytes for raskt
3.   Det er ikke nok gjørme på havbunnen
4.   Det er ikke nok natrium i havet
5.   Jordens magnetfelt forfaller for raskt
6.   Mange jordlag er altfor mye bøyd
7.   Injisert sandstein forkorter geologiske “aldre”
8.   Fossil radioaktivitet forkorter geologiske "aldre" til noen få år
9.   Helium på feil steder
10.  Ikke nok skjeletter fra steinalderen
11.  Jordbruk ble tatt i bruk for nylig
12.  Verdenshistorien er for kort

1. Galakser roterer for fort

Allikevel er galaksen vår antatt å være minst 10 milliarder år gammel. Evolusjonister kaller dette “the winding-up dilemma” (rotasjonsdilemmaet), som de har visst om i omtrent 50 år. De har kommet opp med mange teorier for å forsøke å forklare det, men hver enkelt mislykkes etter en kort periode med popularitet. Det samme “winding-up”-dilemmaet gjelder også andre galakser.

I løpet av de siste få tiårene har det favoriserte forsøket på å løse dilemmaet vært en kompleks teori som kalles “density waves” (tetthetsbølger).1 Teorien har begrepsmessige problemer, må tilfeldigvis være veldig finjustert, og har i det siste blitt satt alvorlig spørsmålstegn ved på grunn av oppdagelsen til romteleskopet Hubble av en veldig detaljert spiralstruktur i midtknutepunktet av Malstrømgalaksen, M51. 2

Se også:  The Lord has "Stretched the Heavens" Since Creation Week
 

2. Kometer nedbrytes for raskt

Ifølge evolusjonsteorien er kometer antatt å være samme alder som solsystemet, omtrent 5 milliarder år gamle. Allikevel, hver gang en komet går i bane nær solen, mister den så mye av materialet sitt at den ikke kunne ha overlevd noe særlig lengre enn omtrent 100,000 år. Mange kometer har typiske aldre på 10,000 år. 3

Evolusjonister forklarer denne uoverensstemmelsen ved å anta at (a) kometer kommer fra en uobservert, sfærisk "Oorts sky" som er langt bortenfor banen til Pluto, (b) usannsynlige samspill mellom tyngekraften og stjerner som passerer sjeldent vil ofte dytte kometer inn i solsystemet, og (c) andre usannsynlige samspill hvor planeter bremser ned de innkommende kometene ofte nok til å redegjøre for de hundrevis av kometene som er observert.4 Så langt har ingen av disse antagelsene blitt dokumentert av hverken observasjoner eller realistiske kalkulasjoner.

I det siste har det vært mye snakk om "Kuiperbeltet," en skive bestående av antatte kometkilder som ligger i utkanten av solsystemet, rett utenfor banen til Pluto. Selv om det skulle eksistere noen islegemer i dette området, ville de ikke løse evolusjonistenes problem, siden Kuiperbeltet, ifølge evolusjonsteorien, ville raskt blitt tomt hvis det ikke var noen Oorts sky til å forsyne den.

3. Det er ikke nok gjørme på havbunnen

Hvert år eroderer vann og vind omtrent 25 milliarder tonn med jord og stein fra kontinentene og fører det ut i havet.5 Dette materialet samler seg som løst sediment (det vil si gjørme) på den harde, basaltiske (lava-formede) steinen på havbunnen. Den gjennomsnittlige dybden på all gjørmen i hele havet, inkludert kontinentalsoklene, er mindre enn 400 meter.6

Hovedmåten vi kjenner til at gjørme fjernes fra havbunnen på er ved platetektonisk subduksjon. Det vil si at havbunnen glir sakte (noen få centimeter per år) under kontinentene og tar noe sediment med seg. Ifølge sekulær, vitenskaplig litteratur, fjerner denne prosessen for tiden bare 1 milliard tonn per år.6 Så langt man vet, samler ganske enkelt de andre 24 milliarder tonnene per år seg opp. Med denne hastigheten ville dagens sedimentmengde ha brukt mindre enn 12 millioner år på å erodere.

Allikevel, ifølge evolusjonsteorien, har erosjon og platetektonisk subduksjon pågått så lenge som havene har eksistert, i påståtte 3 millarder år. Hvis det stemte, ville erosjonshastigheten ovenfor antyde at havene ville være enormt overfylt av gjørme som er flere titalls kilometer dyp. En alternativ (kreasjonistisk) forklaring er at vannet fra syndefloden eroderte dagens mengde av gjørme i løpet av kort tid, da det rant av fra kontinentene for omtrent 5,000 år siden.

4. Det er ikke nok sodium i havet

Hvert år slipper elver7 og andre kilder9 over 450 millioner tonn med sodium (salt) ut i havet. Bare 27% av dette sodiumet klarer å komme seg tilbake opp av havet hvert år.8,9 Så langt man vet, samler resten seg bare opp i havet. Hvis havet ikke hadde noe sodium til å begynne med, hadde det samlet seg opp til sitt nåværende nivå på mindre enn 42 millioner år ved dagens mengder som går inn og ut av havet.9 Dette er mye lavere enn den evolusjonistiske alderen til havet, 3 milliarder år. Det vanlige svaret til denne uoverensstemmelsen er at det i fortiden må ha vært mindre sodium som kom inn i havet og mer som kom ut. Men kalkulasjoner som er så sjenerøse og romslige som mulig mot evolusjonistiske scenarier gir likevel en maksimal alder på bare 62 millioner år.9 Beregninger10 for mange andre elementer i sjøvann gir mye yngre aldre for havet.

5. Jordens magnetfelt forfaller for raskt

Den totale energien lagret i jordens magnetfelt har jevnt blitt redusert med en faktor på 2.7 i løpet av de siste 1,000 årene.11 Evolusjonistiske teorier som forklarer denne raske reduksjonen, i tillegg til hvordan jorden kunne ha holdt magnetfeltet sitt ved like for milliarder av år, er veldig komplekse og utilstrekkelige.

Det finnes en mye bedre, kreasjonistisk teori. Den er lett å følge, basert på solid fysikk, og forklarer mange av egenskapene til magnetfeltet: dens skapelse, raske reversering under syndefloden, overflateintensitetens avtagelser og økninger fram til Kristi tid, og en jevn reduksjon siden da.12 Denne teorien passer med paleomagnetisk, historisk, og dagens data.13 Hovedresultatet er at magnetfeltets totale energi (ikke overflateintensitet) alltid har blitt svakere minst like fort som det gjør i dag. Ved denne forfallshastigheten kan ikke magnetfeltet være mer enn 10,000 år gammelt.14

6. Mange jordlag er altfor mye bøyd

I mange fjellområder er det jordlag med en tykkelse på flere tusen meter som er bøyd og brettet til hårnålsformer. Den tradisjonelle, geologiske tidsskalaen sier at disse formasjonene var dypt begravd og stivnet i flere hundre millioner år før de ble bøyd. Likevel skjedde brettingen uten at de knakk, med radier så små at alle formasjonene fremdeles måtte være våte og ustørknede da de ble bøyd. Dette tyder på at jordlagene ble bøyd mindre enn tusener av år etter de ble lagt ned.15

7. Injisert sandstein forkorter geologiske “aldre”

Det finnes sterke, geologiske bevis for at den kambriske Sawatch-sandsteinen – som påstås å ha formet seg for 500 millioner år siden – ved bruddet til Ute Pass, vest for Colorado Springs, var fortsatt bløt da den ble presset opp til overflaten samtidig som Rocky Mountains hevet seg, angivelig for 70 millioner år siden. Det er svært usannsynlig at sandsteinen ikke hadde stivnet i løpet av de 430 millioner årene den antas å ha vært under bakken. I stedet er det sannsynlig at de to geologiske hendelsene skjedde i løpet av noen få hundre år eller mindre, som vil betydelig forkorte den geologiske tidsskalaen.

8. Fossil radioaktivitet forkorter geologiske "aldre" til noen få år

Radiohaloer er fargede ringer som har formet seg rundt mikroskopiske biter av radioaktive mineraler i steinkrystaller. De er fossile bevis på radioaktivt forfall.17 “Knuste” Polonium-210-radiohaloer indikerer at Jura-, Tria-, and Eocen-formasjonene i Coloradoplåtet ble lagt ned med noen måneders mellomrom, ikke med et mellomrom på flere hundre millioner år, som kreves av den tradisjonelle tidsskalaen.18 “Foreldreløse” Polonium-218-radiohaloer, som ikke har noen bevis for å ha moderelementer, tyder på enten umiddelbar skapelse eller drastiske forandringer i radioaktiv halveringstid. 19,20

9. Helium på feil steder

Alle familier av radioaktive elementer som forekommer naturlig, genererer helium mens de brytes ned. Hvis denne nedbrytingen har foregått i milliarder av år, som evolusjonister påstår, burde mye helium ha samlet seg opp i jordens atmosfære. Mengden helium som forsvinner fra atmosfæren og ut i verdensrommet er målbar og liten. Når man tar det tapet av helium med i beregningen, har dagens atmosfære bare 0,05% av mengden helium den ville ha samlet opp i løpet av 5 milliarder år.21 Dette betyr at atmosfæren er mye yngre enn den påståtte, evolusjonistiske alderen.

En studie publisert i Journal of Geophysical Research (Tidsskriften for geofysisk forskning), viser at helium som er produsert av radioaktiv nedbryting i varme steiner dypt nede i jorden har ikke hatt tid til å lekke ut i atmosfæren. Selv om steinene visstnok skal være over 1 milliard år gamle, vil det store innholdet av helium tilsi en alder på bare tusener av år.22

10. Ikke nok skjeletter fra steinalderen

Evolusjonistiske antropologer sier at steinalderen varte i minst 100,000 år. I løpet av denne tiden var hele verdens befolkning av neandertalere og cro-magnon-mennesket så godt som konstant, mellom 1 og 10 millioner.  Hele den tiden begravet de sine døde med gjenstander.23 I dette scenariet hadde de begravd minst 4 milliarder lik.24 Hvis den evolusjonistiske tidsskalaen er riktig, og hvis begravde skjeletter er i stand til å holde seg mye lenger enn 100,000 år, (som er tilfellet med "70 millioner-år-gamle" dinosaurer), så burde mange av de antatte 4 milliarder steinalderskjelettene fortsatt vært her (for ikke å snakke om de begravde gjenstandene). Likevel har man bare funnet noen få tusen skjeletter. Dette antyder at steinalderen har vært mye kortere enn evolusjonister tror, noen få hundre år i mange områder.

11. Jordbruk ble tatt i bruk for nylig

Det vanlige, evolusjonistiske bildet på fortiden mener mennesket har eksistert som jegere og samlere i 100,000 år i løpet av steinalderen, før man oppdaget jordbruk for mindre enn 10,000 år siden.23 Likevel viser de arkeologiske bevisene at steinaldermenneskene var like intelligente som oss. Det er meget usannsynlig at ingen av de antatte 4 milliarder menneskene nevnt i punkt 10 kom til å oppdage at planter vokser fra frø. Det er mer sannsynlig at mennesker var uten jordbruk i en periode på mindre enn et par hundre år etter syndefloden, hvis de var det i det hele tatt.24

12. Verdenshistorien er for kort

I følge evolusjonister har steinaldermennesker eksistert i 100,000 år før de begynte å lese og skrive for rundt 4,000 til 5,000 år siden. Det forhistoriske mennesket bygde megalittiske monumenter av kjempestore kampesteiner, lagde vakre hulemalerier, og hadde oppføringer av månefaser.25 Hvorfor ville han vente tusen århundrer før han brukte de samme ferdighetene til å skrive ned historien? Den bibelske tidsskalaen er mye mer sannsynlig.25
 

    REFERANSER

1. Scheffler, H. and H. Elsasser, Physics of the Galaxy and Interstellar Matter, Springer-Verlag (1987) Berlin, pp. 352-353, 401-413.
2. D. Zaritsky et al., Nature, July 22, 1993. Sky & Telescope, December 1993, p. 10.
3. Steidl, P. F., “Planets, comets, and asteroids,” in Design and Origins in Astronomy, G. Mulfinger, ed., Creation Research Society Books (1983), pp. 73-106.
4. Whipple, F. L., “Background of modern comet theory,” Nature 263 (2 Sept 1976) 15.
5. Gordeyev, V. V. et al., “The average chemical composition of suspensions in the world’s rivers and the supply of sediments to the ocean by streams,” Dockl. Akad. Nauk. SSSR 238 (1980) 150.
6. Hay, W. W., et al., “Mass/age distribution and composition of sediments on the ocean floor and the global rate of subduction,” Journal of Geophysical Research, 93, No B12 (10 December 1988) 14,933-14,940.
7. Maybeck, M., “Concentrations des eaux fluviales en elements majeurs et apports en solution aux oceans,” Rev. de Geol. Dyn. Geogr. Phys. 21 (1979) 215.
8. Sayles, F. L. and P. C. Mangelsdorf, “Cation-exchange characteristics of Amazon River suspended sediment and its reaction with seawater,” Geochimica et Cosmochimica Acta 41 (1979) 767.
9. Austin, S. A. and D. R. Humphreys, “The sea’s missing salt: a dilemma for evolutionists,” in Proc. 2nd Internat. Conf. on Creationism, Vol. II, Creation Science Fellowship (1991).
10. Austin, S. A., “Evolution: the oceans say no!” ICR Impact No. 8 (Oct. 1973) Institute for Creation Research.
11. Merrill, R. T. and M. W. McElhinney, The Earth’s Magnetic Field, Academic Press (1983) London, pp. 101-106.
12. Humphreys, D. R., “Reversals of the earth’s magnetic field during the Genesis Flood,” in Proc. 1st Internat. Conf. on Creationism, Vol. II, Creation Science Fellowship (1987), pp. 113-126.
13. Coe, R. S., M. Prévot, and P. Camps, “New evidence for extraordinarily rapid change of the geomagnetic field during a reversal,” Nature 374 (20 April 1995) pp. 687-92.
14. Humphreys, D. R., “Physical mechanism for reversals of the earth’s magnetic field during the Flood,” in Proc. 2nd Intern. Conf. on Creationism, Vol. II, Creation Science Fellowship (1991).
15. Austin, S. A. and J. D. Morris, “Tight folds and clastic dikes as evidence for rapid deposition and deformation of two very thick stratigraphic sequences,” in Proc. 1st Internat. Conf. on Creationism, Vol. II, Creation Science Fellowship (1986), pp. 3-15.
16. Ibid, pp. 11-12.
17. Gentry, R. V., “Radioactive halos,” Annual Review of Nuclear Science 23 (1973) 347-362.
18. Gentry, R. V. et al., “Radiohalos in coalified wood: new evidence relating to time of uranium introduction and coalification,” Science 194 (15 Oct. 1976) 315-318.
19. Gentry, R. V., “Radiohalos in a radiochronological and cosmological perspective,” Science 184 (5 Apr. 1974) 62-66.
20. Gentry, R. V., Creation’s Tiny Mystery, Earth Science Associates (1986) P.O. Box 12067, Knoxville, TN 37912-0067, pp. 23-37, 51-59, 61-62.
21. Vardiman, L., The Age of the Earth’s Atmosphere: a Study of the Helium Flux through the Atmosphere, Institute for Creation Research (1990) P.O. Box 2667, El Cajon, CA 92021.
22. Gentry, R. V. et al., “Differential helium retention in zircons: implications for nuclear waste management,” Geophys. Res. Lett. 9 (Oct. 1982) 1129-1130. See also ref. 20, pp. 169-170.
23. Deevey, E. S., “The human population,” Scientific American 203 (Sept. 1960) 194-204.
24. Marshak, A., “Exploring the mind of Ice Age man,” Nat. Geog. 147 (Jan. 1975) 64-89.
25. Dritt, J. O., “Man's earliest beginnings: discrepancies in the evolutionary timetable,” in Proc. 2nd Internat. Conf. on Creationism, Vol. I., Creation Science Fellowship (1990), pp. 73-78.
 

Dr. Russell Humphreys, en seniorfysiker (med ansiennitet) ved Sandia National Laboratories, er et styremedlem av Creation Research Society, og er en leder i Creation Science Fellowship of Albuquerque.

Forside:  Norsk

www.creationism.org